Dagen derpå. Glede og redsel.
Vi kysset i mørket, med lysglimt fra lyktene i Frognerparken. Og kysset ble slik jeg alltid har drømt om - en evighet i følelser. Og vi gikk sammen inn i parken og pratet, som om vi alltid har kjent hverandre, likevel var alle fortellingene den ene gav den andre helt nye.
Det er en uendelighet i oss begge, vi vil så inderlig gi av oss selv på vår første date. Ikke for mye heller, men historiene våre kommer i bisetninger, mellom ordene som er med å skape meg i hans bilde. Og omvendt, jeg tar i mot, deler av det som har vært hans liv.
Han blir med meg hjem, ikke for å ha en One Night Stand, bare for å se hvordan jeg bor. Det er jeg som foreslår det - og så følger jeg han bort til 20-bussen, på veien kysser vi igjen. Og utveksler mobilnummer.
Om kvelden kom en sms - og at han ville gå videre. Og jeg vil det også, selv om det gir meg frykt. For alt jeg må gi slipp på, for å ta i mot han. Åpne sjelen min - og la han ikke bare krype tett inn til kroppen min om natten - men også inn i sjelen min.
Det letteste er å takke nei - og si “takk for daten, men jeg går ikke videre med deg”. Hvor mange ganger har jeg ikke gjort nettopp det ? Men det største og vakreste er å si ja - og fortelle om min frykt og sårbarhet. Og møte han igjen. Da er vi ikke datingens skuespillere, men sårbare søkende sjeler som forenes - først i mørket for et kyss - så for evighetene av lidenskap med to nakne kropper. Og sjeler som smiler.
Jeg må tørre å slippe frykten - for å feile. For i kjærleikens univers finnes det ingen garanti.
(Foto; Werner Anderson)
“Truly, it is in the darkness that one finds the light, so where we are in sorrow, then this light is nearest of all to us.”